Ute på Tjømes ytterste skjær blåser vinden med kraft, og havet reiser seg i skummende bølger som slår hardt mot svabergets fot. Under den dramatiske himmelen danser skyene i hurtige drag, mens vinden uler som et ekko av havets urgamle stemme. I horisonten blinker det svakt i det siste sollyset, og sjøsprøyten glitrer i lufta som små stjerner kastet mot kveldens mørke.

Det er et vilt og vakkert øyeblikk. Naturkreftene rår, men likevel står man stille – nesten andektig – og lar seg fylle av synet. En følelse av ærefrykt vokser frem, som om man har blitt vitne til noe større enn seg selv. I dette møtet mellom land og hav, lys og vind, ligger det en rå poesi som bare kysten kan gi.